Informasjonsplikten etter åpenhetsloven
Åpenhetsloven pålegger virksomheter å gi informasjon til dem som ber om det, om arbeidet med menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold.
Denne artikkelen gjelder hvordan virksomheten skal behandle slike krav. Det kan være fornuftig å vurdere å ha rutiner for hvordan man skal gjøre dette.
Artikkelen gjelder ikke den årlige redegjørelsen virksomheter skal offentliggjøre.
Det du trenger å vite om informasjonsplikten
Hvem kan kreve informasjon?
Hvem som helst. Forbrukertilsynet mener at krav kan settes frem anonymt. Virksomheten må kunne spørre den som ber om informasjon om han er for eksempel forbruker, journalist eller en ideell organisasjon. Det kan ha betydning for hvordan virksomheten vil besvare kravet om informasjon.
Hvordan kan noen kreve informasjon?
Krav om informasjon skal være skriftlig, f eks e-post, kontaktskjema på nettside eller brev. Virksomheten kan etablere en fast kontaktmåte, som må brukes av dem som ber om informasjon. Virksomhetene må likevel ta imot fysiske brev.
Antagelig kan virksomheten kreve norsk språk.
Hva må virksomheten gi informasjon om?
Kort sagt skal virksomheten gi informasjon om hvordan den håndterer negativ påvirkning – faktisk og mulig – på menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, i egen virksomhet, i leverandørkjeden og hos forretningspartnere.
Hvis noen ber om generell informasjon, vil den typisk omfatte:
- virksomhetens arbeid, systemer og tiltak for å stanse, forebygge eller redusere negative konsekvenser på grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold
- virksomhetens organisering og struktur
- hvilke retningslinjer og rutiner virksomheten har etablert for å forhindre eller begrense negativ påvirkning
- hvilken negativ påvirkning virksomheten har identifisert,
- hvordan virksomheten håndterer disse, og hvilken effekt eventuelle tiltak har hatt.
Noen virksomheter vil ha laget ferdig informasjon, slik at de enkelt kan besvare generelle krav om informasjon.
Et krav om informasjon kan også være knyttet til en særskilt vare eller tjeneste virksomheten tilbyr. Det kan være for eksempel hvor i verden og under hva slags menneske- og arbeidsrettslige forhold et spesifikt produkt er produsert, hvordan virksomheten jobber med å ivareta arbeidsforholdene på produksjonsstedet eller hvordan lokalbefolkningen berøres av produksjonen.
Et "produkt" eller en "tjeneste" inkluderer alle de ulike delene disse består av.
I utgangspunktet kan virksomheten besvare forespørslene på grunnlag av de aktsomhetsvurderingene som den allerede har gjort. Likevel kan det hende at forespørselen gjelder forhold man er nødt til å finne frem til. Det kan for eksempel dreie seg om forhold virksomheten har nedprioritert etter en risikovurdering, eller hendelser som har oppstått etter at aktsomhetsvurderingene ble utført.
Prinsippet om forholdsmessighet gjelder også her: Hvor mye informasjon virksomheten må hente inn, må stå i et visst forhold til ressursbruken. En forespørsel om informasjon gir i seg selv ikke noen plikt til å sette i verk tiltak, men det kan hende at virksomheten oppdager risikoer den vil håndtere senere.
Det er ikke noen plikt til å oppgi konkret produksjonssted, for eksempel adresse.
Det er adgang til å gi informasjon ved å henvise til andre som har gjort den aktuelle informasjonen offentlig tilgjengelig. Et eksempel er at en virksomhet henviser til importøren, hvis importøren har fulgt åpenhetsloven.
Er informasjonsplikten ubegrenset?
Nei, informasjonsplikten er verken absolutt eller ubegrenset. Prinsippene om at aktsomhetsvurderinger skal være risikobaserte og forholdsmessige, gjelder også her.
Det finnes dessuten noen uttrykkelige grunner til å avslå krav om informasjon og til å unnta informasjon når man skal svare. Men man kan ikke holde tilbake informasjon om faktiske negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter, som virksomheten er kjent med. Informasjon som er beskyttet av åndsverkloven eller gradert etter sikkerhetsloven skal man aldri gi.
Hvis man skal gi informasjon om faktiske negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter, kan det være grunn til å tenke grundig på hvordan man formulerer seg. Slik informasjon kan i noen tilfelle inneholde straffbare forhold, i Norge eller i utlandet, for virksomheten selv, eller andre.
Disse begrensningene gjelder for den informasjonen virksomheter skal gi:
- Krav som ikke gjelder eller går utover åpenhetsloven. Åpenhetsloven gjelder menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Det er ikke plikt til å svare på spørsmål om andre forhold.
- Krav som ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å identifisere hva kravet gjelder. Hvis det ikke er mulig å forstå hva kravet gjelder, kan det avslås. En mulighet er å avklare dette med den som har krevd informasjon. Man kan ikke avslå et krav bare fordi det er generelt formulert.
- Krav som er åpenbart urimelig. Hvis virksomheten må bruke uforholdsmessige administrative eller økonomiske ressurser på å besvare kravet, kan det være grunnlag for avslag. Eksempel er spørsmål om uvesentligheter.
Det er ikke kurant å bruke dette unntaket. Virksomheten må vurdere det konkret, for eksempel om innsynsretten i det aktuelle tilfellet er viktigere enn arbeidsbyrden for virksomheten. Et nyttig utgangspunkt er lovens formål, om at virksomheter skal respektere menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. - Kravet gjelder opplysninger om noens personlige forhold. Man kan avslå krav som gjelder personopplysninger, dvs. opplysninger som det er vanlig at man vil holde for seg selv. Opplysninger om fødselsnummer, statsborgerskap, bosted, sivilstand, yrke, arbeidsgiver eller arbeidssted regnes ikke som personopplysninger. Merk at det ikke er overlapp med GDPR/personopplysningsloven her.
Man kan ikke avslå krav som personopplysninger bare er en del av. Da må man i stedet ta bort personopplysninger i den informasjonen man gir. - Kravet gjelder konkurransemessige forhold som må holdes hemmelig. Her er det snakk om drifts- eller forretningsforhold, som produksjonsmetoder, produkt, kontraktsvilkår, markedsføringsstrategier, analyser, prognoser eller strategier knyttet til virksomheten. Det sentrale er at det har konkurransemessig betydning å holde informasjon hemmelig, dvs. risikoen for tap av økonomisk tap eller redusert gevinst.
Man kan ikke avslå krav som konkurranseforhold bare er en del av. Da må man i stedet ta bort opplysningene i den informasjonen man gir.
- Et norsk morselskap kan avslå å gi informasjon om utenlandske datterselskaper, hvis morselskapet ikke har rett til å få informasjonen fra datterselskapet.
Hvordan avslår man krav?
Hvis virksomheten avslår krav om å gi informasjon, må man opplyse om det rettslige grunnlaget for avslaget (unntakene ovenfor). Samtidig må man opplyse om at den som har spurt om informasjon, kan be om begrunnelse for avslaget innen tre uker fra avslaget ble mottatt. Det skal også opplyses om at Forbrukertilsynet er tilsyns- og klageorgan.
Hvis virksomheten deretter mottar krav om begrunnelse for avslag, skal man besvare kravet så snart som mulig, men senest innen tre uker etter at kravet ble mottatt.
Hvordan gir man informasjon?
Informasjonen gis skriftlig, til den som har bedt om den. Informasjonen skal være dekkende og forståelig. Det kan gjøre at man vil tilpasse svaret til om det er en forbruker eller en organisasjon som har bedt om informasjon.
Norske krav besvares på norsk. Krav på andre språk kan besvares på norsk.
Når må virksomheten gi informasjon?
Når det kommer krav om informasjon, skal virksomheten gi informasjonen "innen rimelig tid", men senest innen tre uker.
Fristen kan forlenges til to måneder, men bare hvis det er uforholdsmessig byrdefullt å besvare kravet, på grunn av mengden eller typen av informasjon som er etterspurt. I så fall må virksomheten opplyse om dette innen treukersfristen. Samtidig må man opplyse om både hvorfor fristen er forlenget og om når man regner med å kunne gi den informasjonen som er etterspurt.
De som ikke får den informasjonen de mener de skal ha, kan gå videre med saken til Forbrukertilsynet. Det betyr ikke at virksomheten automatisk blir part i en klagesak. Det er opp til Forbrukertilsynet hvordan de vil følge opp tips om at en virksomhet kanskje ikke etterlever loven.