Den norske modellen består av tre hovedkomponenter:
- velferdsstaten med sine universelle velferdsytelser
- økonomisk styring med pengepolitikk og finanspolitikk
- et organisert arbeidsliv med en koordinert lønnsdannelse
Det er samspillet mellom disse komponentene som er kjernen i den norske modellen. Samspillet mellom de ulike delene har vært avgjørende for å sikre høy sysselsetting, små forskjeller og et konkurransedyktig næringsliv.
Organiseringen i de andre nordiske landene har mange fellestrekk med måten vi har organisert oss på i Norge. Mange kaller derfor modellen for den nordiske modellen.
Lønnsdannelsen
En viktig del av den norske modellen er lønnsdannelsen, der partene ser helhetlig på arbeidslivet. Den koordinerte lønnsdannelsen skal både sørge for at bedrifter ikke får et kostnadsnivå som gjør det vanskelig for dem å konkurrere internasjonalt, og sørge for en lønnsutvikling som bevarer små forskjeller og forhindre ulikhet.
Konkurranseutsatt industri starter lønnsforhandlingene. Resultatet av forhandlingene i industrien setter klare føringer for lønnsutviklingen i andre deler av privat sektor, og i offentlig sektor. Dette kalles frontfagsmodellen.
Den norske modellen innebærer både sentrale forhandlinger mellom organisasjonene og lokale forhandlinger på den enkelte arbeidsplass. Gjennom de sentrale forhandlingene sendes signaler om hvilken samlet lønnsvekst partene mener norsk næringsliv kan tåle. I de lokale forhandlingene kan ansatte gis et tillegg basert på en vurdering av de fire kriterier; bedriftens økonomi, produktivitet, fremtidsutsikter og konkurranseevne. Les mer om hvordan man gjennomfører lokale lønnsforhandlinger.
Under lokale forhandlinger har arbeidstakerne ikke adgang til å streike for sine krav. Det er en del av modellen at fagforeningene aksepterer dette. Det sikrer at radikale krefter ikke får anledning til å presse fram ekstra lønnsvekst. Men det fordrer også at den enkelte arbeidsgiver tar de lokale forhandlingene på alvor og deler en rettferdig del av overskuddet med de ansatte. Modellen regulerer også delvis markedskreftene; det er ikke tilbud og etterspørsel alene som setter prisen på arbeidskraften.
Hovedorganisasjonene LO og NHO er Norges største henholdsvis arbeidstakerorganisasjon og arbeidsgiverorganisasjon. Både LO og NHO har medlemmer i en rekke ulike bransjer og næringer. LO organiserer arbeidstakere både i offentlig og privat sektor.
Høy organisasjonsgrad og tariffavtaledekning har gitt partene i arbeidslivet både legitimitet og bredt ansvar for utviklingen av arbeidslivet i de nordiske landene. Samtidig har organisasjonene hatt tilstrekkelig størrelse og en tradisjon for å vektlegge helhetlige samfunnsmessige hensyn, slik som å unngå høy arbeidsledighet.
Den norske modellen under koronakrisen
Under koronakrisen har vi sett hvordan den norske modellen fungerer i praksis – slik vi også så under finanskrisen og oljekrisen. Regjeringen og partiene på Stortinget har kommet med en rekke krisetiltak for å hjelpe bedrifter og enkeltpersoner gjennom krisen. Blant annet har staten tatt en større del av kostnadene ved permittering enn staten vanligvis gjør, og permitterte ansatte har fått en rausere ordning. Koronakrisen viste hvor viktig størrelsen – representativiteten – til LO og NHO er. Arbeidslivets parter har gitt innspill til utformingen av krisetiltakene, og har gitt regjering og storting viktige tilstandsrapporter fra bedrifter og ansatte. Samtidig satte Norges Bank ned styringsrenta til null prosent – for første gang i Norges Banks over 200 år lange historie.